Tegnebiennalen Human Touch, 8.11- 15. 12.2019, Kunstnernes Hus, Oslo, Norway
Carving in marble D:50cm, and chalk drawing on two canvas 130cm x 180cm
Photo: Vegard Kleven
Tegnebiennalen Human Touch, 8.11- 15. 12.2019, Kunstnernes Hus, Oslo, Norway
Carving in marble D:50cm, and chalk drawing on two canvas 130cm x 180cm
Photo: Vegard Kleven
Tegnebiennalen Human Touch, 8.11- 15. 12.2019, Kunstnernes Hus, Oslo, Norway
Carving in marble D:50cm, and chalk drawing on two canvas 130cm x 180cm
Photo: Vegard Kleven
Tegnebiennalen Human Touch, 8.11- 15. 12.2019, Kunstnernes Hus, Oslo, Norway
Carving in marble D:50cm, and chalk drawing on two canvas 130cm x 180cm
Photo: Vegard Kleven
Contemporary Norwegian Artist
Tegnet i vann, risset i metall
​
Nå husker jeg dessverre ikke lenger navnet, men, for fryktelig mange år siden – jeg var fortsatt midt i tenårene – hadde et av de den gang fortsatt litt anstrengte og høyspente kulturprogrammene på svensk tv et innslag på noen få minutter med en litt vill, rufsete, neoekspresjonistisk maler, i anledning en utstilling. Han liknet litt på den mannen jeg etter hvert selv kom til å bli, men det visste jeg ikke da. Og de stilte ham det djevelske tabloide spørsmålet; Hva i alle dager handler dette her om? Konfrontert på den måten vil mange kunstnere bakke to skritt og gå i vranglås, siden det ikke bestandig lar seg gjøre å lokalisere verken narrativ eller noen særlig klar beskjed i arbeidet deres. Det er heller ikke kunstens jobb å forklare seg selv, og i hvert fall ikke kunstnerens. Det «handler» sjelden om en begrenset ting, men åpner som oftest opp mot det ubegrensede. Det blir det samme som når nyprovoserte publikummere, etter å ha fått sine parametere utfordret nok, i sinne spør «Ja, hva ER kunst da?». Og det er nettopp et aspekt av hva kunst faktisk er; en kontinuerlig utfordring av det du tror deg å vite. Ikke bare, må vite, det er kun et fnugg fra en maurtue av mulige svar på spørsmålet. Et annet svar kom fra denne maleren, som det saktens irriterer meg å ikke vite navnet til, i det han litt bakoverlent og grinete mutret frem sin respons; at kunstnerskap på en måte er som trer, hvor det nyeste arbeidet representerer den ytterste årringen. Sagt av en kunstner som bar spor av levd liv, plassert foran maleriene sine – som dirret av impulser og konsekvenser av det samme livet – virket det øyeblikkelig riktig. Made perfect sense. Så får det være en annen ting at denne liknelsen ikke lar seg applisere absolutt overalt til enhver tid. Det funket der.
Og det funker her. I et her og nå er det jo også en grunn til at jeg kom til å huske dette. Fordi hintet til et kunstnerskap som noe organisk, med faktiske, fysiske, røtter, i kontinuerlig vekst og bevegelse, er noe som gir mening i møte med arbeidene til Ingeborg Annie Lindahl. Denne stadig registrerende og problematiserende progresjonen i tid og rom, hvor spennvidden strekker seg fra varigheten til en stein, til forgjengeligheten i ufiksert hvit kritt på en svart, noen ganger mørkt grønn, skoletavle. Det er i hovedsak det sistnevnte som har utgjort det bærende elementet her i noe sånn som et tiår. En svær og møysommelig gjengivelse av - som oftest - et ellers uforstyrret fjellandskap. Timer av arbeid som sårbart står eksponert for muligheten for å viskes vekk på no time av at noen går for nært. En praksis som ikke ligger veldig langt unna en daglig øvelse for kalligrafer i kloster, til å hver morgen gjengi Mount Fuji i tusj, bare for øyeblikkelig å hive resultatet i søpla. Eller, for så vidt, siden det er temporære arbeider, og noen bestandig vil gå for nært - disse tegningene blir jo faktisk borte, de viskes vekk til slutt og kun dokumentasjonen står igjen - en parallell til Sisyfos som bakser steinen opp på fjellet bare for å se den rulle ned igjen. Og igjen, og igjen.
Forgjengeligheten - og frykten - som på denne måten gnis inn, gjør det umulig ikke å reflektere over sine egne begrensninger, men tar ytterst sikte på varigheten til verden slik vi kjenner den. Eller, for all del, verden - den kjenner oss tross alt bedre enn vi kjenner den; den så langt ennå levende planeten, omgitt av mørke og avhengig av en sol som heller ikke den er av uendelig varighet. Alt det der du ikke orker reflektere over når du går på tur i marka. Fordi hver og en av oss er ikke stort mer enn noen vanndråper lukket inne i et avgrenset tidsrom - vi kan mene noe om det, og om resten, men planeten gir virkelig faen i hva vi måtte mene om noe. Den er perfekt, og den har kvittet seg med langt mindre problemer enn menneskeheten, så noe gjør vi tross alt riktig. Det kan se ut til at disse arbeidene, og denne aktiviteten hvor alle spor viskes vekk, grunnlegger en form for økologisk ground zero hvor det vi lærte på skolen ikke nødvendigvis stemmer med faktiske omstendigheter. Måten vi henger sammen med resten på er da også, alt mer akutt, diskutert, uten at det ser ut til å få noe særlig gjennomslag i en markedsliberal forståelse av hvordan et samfunn i første rekke har funksjon som et åpent marked. Herregud, vi vet ikke en gang helt hvordan vi henger sammen med naboen liksom. Det forhindrer ikke at dette her potensielt påvirker deg i dybden, på linje med mye annet, som en personlig, individuell beskjed fra kosmos, men timingen gjør det til en del av en større diskusjon, utenfor samtidskunstens noen ganger svært interne - andre ganger direkte tullete - faglige samtaler.
Samtidig er det ikke noen direkte form for aktivisme det dreier seg om, praksisen legger seg i grunn innenfor landskapstradisjonen, bare i kombinasjon med markører for vår egen begrensede varighet - etablerte vanitas-symboler er bestandig mer eller mindre til stede. Noe som, selvsagt, når det kommer til stykket og alle har fått det inn med teskje, og, forsiktig sagt, er en etablert størrelse innenfor både den nære og den fjerne kunsthistorien. Arbeidet tar på flere måter utgangspunkt i noen konstanter, og trekker veksler på gammel-akademisk praksis. I grunn veldig basic, men oppgradert til en realitet dominert av Artifisiell Intelligens og en vedvarende informasjonskrig, i tillegg til realitetene i den faktiske krigen. Bedre, hvis man tar innover seg valg av materialer og metode, den faktiske kunstneriske praksisen, er det jo også noe arkaisk som foregår. Et sted mellom oppsamlet erfaring og et veldig gammelt fotoalbum. Forfedrene som våkner til larmen av droneattakker og smartphones. I andre enden av skalaen manifesteres det som ikke lar seg viskes vekk. Noen av oss har hatt sex på motorhuven til bilen en mørk natt et sted etter veien, uten å markere det med å riste det inn i panseret etterpå - det betyr ikke at det ikke skjedde, men stilt ovenfor dette universet - eller, for all del: stilt ovenfor hele universet - og underkastet loven om årsak og virkning, må vi før eller siden gjøre opp status for oss selv i forhold til hva vi velger å holde diffust og hva vi velger å dokumentere for ettertiden. Nøyaktig hva er det som underveis blir visket vekk? Hva er det vi prøver å skjule, sånn egentlig?
Trondheim i august, 2023
Tommy Olsson
Tommy Olsson